Det skjønneste dikt er livet - det som leves mens det diktes. - Henri Frédéric Amiel

17. juli 2011

På tur

På landeveien de gikk
uten et klart mål
To små jenter
på størrelse med strå

Jentene på veien
og hattene på skrå
Hadde ikke annet rå
enn å besøke hvert bidige hus
de på landeveien så

Først kom de til et lite hus
på størrelse med en ert
Der bodde det en gammel fjært
Han inviterte inn på kaffe og kjeks
fordi han var så "kjekk"

Neste hus de kom til
var blått og rødt
med rosebusker på
Der bodde en kone
så søt som så

Hun likte å sitte
pent på sin trone
Tronen var av gull
men hadde mange hull

Den ene jenta sa:
"dette her blir vell bra!"
Men da de kom inn
kom sjokket som en vind

Inne var det mørkt og kaldt
døde rotter overalt
Men den lille konen førte den inn

Inn en dør av marmor
av eiketre
så fint som gull

Bak denne dør
ble de møtt av morgengry
En endeløs verden
av sommerluftens dans

Fuglene kvitret og sang
og kona danset dagen lang
"Men ikke spis de eplene der"
sa den dansende kona
De var nemlig fylt
med giftige bær

Likevel klarte de ikke la være
å spise epler fra de nydelige trær
De spiste et eple hver
mens kona ba dem la være

ehhh
Jentene følte seg kvikke og raske
og kjente derfor ikke
at fjeset brast

Kviser dukket opp overalt
og ligner svært på digre byller

Ikke lenger to små søte jenter
på livets landevei

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar